Jakob Ingebrigtsen Helland KALVAA, f. 25 Mai 1808, Helland, Bjugn, Sør-Trøndelag, Norge d. 29 Aug 1868, Kalvå, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge (Alder 60 år)
Mor
Gjertrud Iversdatter DØSVIG, f. 3 Okt 1813, Hoøya (Sauvika), Ørland, Sør-Trøndelag, Norge d. 23 Mai 1902, Austrått (Kalvå 82/4), Ørland, Sør-Trøndelag, Norge (Alder 88 år)
Ekteskap
29 Sep 1842
Ørland kirke, Brekstad, Ørland, Sør-Trøndelag, Norge [2]
Ellen Eliasdatter SKJÆRET, f. 21 Jan 1883, Austrått (Skjæret 82/20), Ørland, Sør-Trøndelag, Norge d. 21 Aug 1965, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge (Alder 82 år)
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
Notater
Utklipp fra Adresseavisen lørdag 13. november 1954.
Anton Kalvås gate går langs jernbanelinjen inne på Lademoen og kommer frem ved jernbaneundergangen i Nidarholms gate. Den går altså gjennom de store leiegårdskompleksene som kommunen reiste under første verdenskrig. Gaten hadde tidligere navn etter en av de gamle herrer fra Det Kongelige Videnskabers Selskab historie - en mann som nå har fått sit navn knyttet til en av de stille gater ved Videnskabsselskabets Museum på Kalvskinnet. Det var et logisk navnebytte. Alle parter skulle ha grunn til å være fornøyd. ikke minst de som bodde i gaten på Lademoen. For Anton Kalvå var en populær mann i sin tid. Han var radikal og sterkttalende sosialist av den gamle typen. Men personen Anton Kalvå hadde også en viss popularitet på tvers av partigrensene. For han var en urkraft av en agitator, og selv i bystyret var han ikke redd for å bruke de saftigste uttrykk. Ikke alltid var ordene og setningene korrekte målt med filologiske mål, men som oftest ble situasjonen reddet ved Kalvås enestående evne til både som partiagitator, organisasjonsmann og kommunepolitiker til å finne et blomstrende og rammende uttrykk som utløsning for hva både han selv og andre tenkte om en sak. På dette området var han litt av et unikum. Anton Kalvå var født på en liten gård på Ørlandet, og reiste i sin ungdom på Lofotfisket og sildefiskeriene. Han var også i flere år på ishavsfangst, og det var i den tiden at det ennå fantes mange av de virkelig ishavsgaster. Senere kom han blant annet på anleggsarbeid, og som organisasjonsmann arbeidet han for Norsk Arbeidsmandsforbund. Etter hvert ble han også med i sosialistenes partiarbeide, og han reiste meget på arbeidsplasser rundt i hele Trøndelag. Nesten alltid hadde han sykkelen med. Den store, kraftige mannen og den røde sykkelen hans med lærvesken med propagandamateriell hengende over stangen, ble et kjent trekk i Trondheims bybilde. Men sykkelen ble ikke bare brukt i byens gater. Den bragte også Kalvå frem i snø og styggvær frem til de mest avsides anleggsplasser i fjellet. Han var også legemlig en kraftkar som ikke sparte seg. Kalvå var meget med på landsmøter og kongresser, men nådde vel aldri frem til de riktig store tilitsverv hverken i parti eller organisasjon. Allikevel gjorde han seg alltid gjeldende på sin måte, enten ved sin sans for det aktuelle, ved sine ubøyelige standpunkter - på et landsmøte under første verdenskrig protesterte han mot offentlig voldgift i alle saker som angikk strider mellom arbeidsgiver og arbeidere- eller å skape et nytt utrykk som folk husket. I Trøndelag reiste han meget som taler. Det var i samme tid som Martin Tranmæl var i virksomhet her. Selv om Tranmæl senere er blitt berømt gjennom sin nå nesten klassiske oppfordring om dynamitt i borehullene - så var det i hvertfall den gang Kalvå som brukte de sterkeste ordene. Blant gamle fagfoerningsfolk fortelles det at den langt yngre Tranmæl (Anton Kalvå var født i 1857) en gang sa at "Kalvå han bruker sterke ord, han sier at når arbeiderne sulter og mangler brød, skal de ta brødet der de finner det. De skal storme baker-butikkene og ta brødet der"! Men la Tranmæl til, "Jeg er sikker på at Anton Kalvå selv ville være den siste til å gjøre det". Selv om det var store arbeidskamper også utover i 20-årene, med den siste virkelige storkonfligt i 1931, kan man kanskje si at den bitre, virkelige revolusjonspregede "klassekamp" kuliminerte i og med storstreiken i 1921. Det er noe symbolsk i at Anton Kalvå døde i begynnelsen av 1922, noen måneder etter at konflikten var bilagt. Hans periode i de grunnleggende var slutt. Det er etterhvert blitt en annen type arbeiderpolitikere i vårt land, personer som neppe ville goutere Kalvås form for agitasjon og dialektikk. Men nå er de også nydelig plassert i bildet alle sammen! Anton Kalvå fikk en av de største begravelser i Trondheim dette århundre, og året etter hans død reiste kamerater i arbeiderbevegelsen en stor minnesten med portrettrelieff i bronse på hans grav på Lademoen kirkegård.
Barn :
i Jakob Gunerius Antonsen født 31 mai 1875.
ii Gudrun Kalvå gift med Birger Ålberg.
iii Aslaug (Lillemor) Kalvå.