Notater |
- Morfars hemmelighet.
(fortalt av Adolf Sannan i 1928, nedskrevet av Nelly Balteskard)
"Far min var en stor og rik mann, derfor kunne han ikke kjennes ved meg som var født utenfor ekteskap, og jeg ble en fattig mann."
Dette sa bestefar da jeg en gang spurte hvem som var hans foreldre. Jeg var ung og forstod ikke riktig hva han mente da han sa: "Mor var fra Karlskrona, og hun hadde oppvartet kongen som da var ung prins." (Jeg trodde hun hadde båret mat til prinsen, men forstod senere at jeg tok feil.)
Bestefar fortsatte: - Da mor skulle ha meg, ble hun sendt til Norge. Det var Krigsråd Holtermann fra Østråt som sammen med en svensk dame fikk i oppdrag å ta mor med til en gammel russisk offiserfamilie som bodde i Trondhjem.
Denne offiseren hadde vært med i Napoleonskrigen og blitt en personlig venn av Karl Johan Bernadotte. Siden hadde han vært med på et opprør mot Tsaren (Dekabristopprøret).
For å berge livet flyktet han til Sverige og ble tatt imot av Karl Johan Bernadotte som da var blitt konge i Sverige. Den russiske offiseren (oberst) het Adolf von Zernichov. Han hadde tre sønner, og den ene var kaptein. Han hette også Adolf, og hadde visstnok tjenestegjort i Den Svenske Flotten, og han ble skrevet som min far.
Kristina fra Karlskrona var den unge Zernichovs kjæreste. Hennes datter ble min "tvillingsøster".
Da oberst Zernichov og kona Anne Sofie ville adoptere meg, ettersom Kristina siden giftet seg med en mann som var ansatt ved Røros Verk og ville bare ha datra med seg, så sa Kristina at de enten fikk adoptere begge eller ingen. Det ble ingen, - og ingen visste hva de skulle gjøre med meg.
Det var da Krigsråd Holtermann kom og tok seg av meg. På Ørland bodde to fromme haugianere som var leilendinger under Østråt. De ble selveiere av gården Sannan, og de ble mine fosterforeldre.
De hadde ingen barn og holdt meg som sin egen sønn.
Da jeg ble 7 år gammel, kom "bestemor Zernichov" og henta meg til Trondhjem for at jeg skulle få gå på skole. Jeg ble ett år hos mine "besteforeldre" . De forsøkte å lære meg gode manerer, og de var veldig strenge med meg. Jeg likte meg ikke og ville tilbake til Sannan, der jeg mest gjorde som jeg selv ville. Da skoleåret var slutt, reiste "mor Kristina" med meg til mine fosterforeldre igjen.
Etter sommerferien kom hun for å hente meg tilbake til Trondhjem. Da så jeg mitt snitt til å gjemme meg bort. Jeg gjemte meg dypt ned i høystålet, og ingen fant meg. Hun måtte reise tilbake uten meg.
Så kom det en dag beskjed om at gamlemor Zernichov var ventendes for å hente meg. Jeg fikk greie på dette og var på utkikk. Da jeg fikk se den fine vogna til Holtermann borte i vegen, så sprang jeg straks til gjemmestedet mitt og gravde meg så dypt ned i høyet som jeg kunne. Det ble lett etter meg over alt, men jeg kom ikke fram for den fine vogna for lengst var kjørt bort.
Så døde oberst Zernichov, og det ble ikke mer snakk om skolegang i Trondhjem.
Jeg ble omsider voksen, og jeg arbeidde sammen med mine fosterforeldre på gården deres. Så stod jeg en dag ute på åkeren og spredde møkk. Da kom et fint kjøretøy forbi. Det var Assessor Holtermann. Han stansa og sa: "Var jeg deg, så stod jeg ikke her og spredde møkk." "Hvorfor ikke det?" sa jeg. "Det er blått blod i deg ser du" sa han. Så kjørte han videre, og jeg visste vel ikke hva han mente med blått blod. Jeg hadde aldri hørt slikt, og mitt blod var jo like rødt som annet blod.
Jeg giftet meg og bodde fremdeles på Sannan, men jeg var også stalldreng hos den nye eieren til Østråt. Jeg stod opp klokka fire om morgenen og slo enga på Sannan, før jeg gikk til Østråt og stelte hestene. Når jeg om kvelden kom tilbake, så arbeidde jeg hjemme til klokka ble både ti og elleve.
Fosterforeldrene mine var nå blitt gamle. De fikk ikke overdratt gården til meg før de døde, og så kom slektningene deres og tok gården og solgte den til andre som hadde penger å betale med. Jeg måtte flytte ut.
Det var da jeg kom til å tenke på at jeg hadde en far. Vi hadde aldri sett hverandre, men jeg bestemte meg for å oppsøke han. Kanskje han kunne hjelpe meg til å få en Amerikabillett?
Zernichov hadde nå skipshandel på Hitra, og jeg reiste dit. Så kom jeg da inn på butikken hans og spurte om det var mulig å få snakke noen ord med han "under fire øyne".
- "Hvem er de?" sa han.
- "Jeg trodde jeg skulle ha en far" sa jeg.
-"De er meget lik deres far, unge mann. Bli med inn på mitt kontor" sa han.
Morfar tidde og ble fjern i blikket.
"Men hva sa Zernichov til deg?"
-"Er mor har uppvartad vår konung"
Etter den dagen har jeg aldri brukt navnet Zernichov, og det har ikke barna mine gjort heller, men i kirkeboka står det nok. Men dette er en hemmelighet som vi ikke snakker om.
Jeg spurte ikke om han fikk Amerikabillett, men til Amerika kom han. En metodistprest tok imot han og hjalp han til å få arbeid i tømmerskogen på Vestkysten. Der var han i tre år.
|